Utsatte barn/unge har behov for bedre, helhetlige og kunnskapsbaserte tjenester

Ut av blindsonene. Strategi for er samlet kunnskapsløft for utsatte barn og unge

Strategien skal bidra til en helhetlig tilnærming til utsatte barn og unge gjennom å koble myndigheter, tjenester, brukere, frivillig sektor, forskningsmiljøer og høyere utdanning nærmere sammen.  Tre viktige stikkord er forskning, utdanning og innovasjon / praksis. I tillegg løftes ledelse og partnerskap fram som sentralt. I det videre presenteres et kort utdrag av strategien.

 

Et afrikansk ordtak sier at: «Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn». Ordtaket rommer mye som er relevant for at vi skal kunne hjelpe utsatte barn og unge. Vi må i midlertid sikre at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig, samt gjøre det sammen og koordinert!

Utsatte barn og unge er ingen entydig, avgrensbar gruppe, men beskrives i strategien som barn og unge som opplever utfordringer i livene sine.

Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (NKBUF)

Det er gledelig at fokuset på utsatte barn og unge nå skal sees på i et helhetlig perspektiv.

NKBUF har som mål at barn og unge med funksjonsnedsettelser skal ha likeverdige muligheter for aktivitet og deltakelse. For å komme dit er vi avhengige av koordinerte tjenester, samhandling og samarbeid. I dette ligger kunnskap og kompetanse om hva som virker og hvorfor, på alle nivåer både horisontalt (f.eks. mellom profesjoner, mellom etater og mellom helseforetak) og vertikalt (f.eks. mellom kommunehelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste, skole og frivillig sektor). 

Kunnskapstriangelet slik det presenteres i strategien Ut av blindsonene er en tydeliggjøring på hva som er de viktigste perspektivene.

Kunnskapstrianglet 2.0

«Strategien skal se forskning, utdanning og «praksis/innovasjon» i sammenheng (jf. kunnskapstriangelet) og legge til rette for et bedre samspill mellom forskning, tjenesteorganisering og profesjonsutøvelse.» 

I strategien sees disse tre elementene i kunnskapstriangelet i sammenheng, og er derfor mer komplekst enn å få til kunnskapsoverføringer og samarbeid på enkeltområder og mellom enkeltaktører.

Illustrasjon som viser to figurer: figur 1 er en tredelt trekant med de grunnleggende elementene i kunnskapstriangelet: forskning,  utdanning og praksis/innovasjon. Kunnskapstrianglet forutsetter tett samspill og samvirke  mellom disse tre elementene. Fig

(Figur1 er hentet fra s. 20 og Figur 2 er hentet fra s. 22 i strategien.)

I strategien er ledelse lagt til som vesentlig. Det kreves dedikerte og kompetente ledere på alle nivåer for å få til endring. Det samme er partnerskap, hvor det ofte er et mål å skape likeverdighet mellom partene, og elementer som gjensidighet og interaksjon er sentrale.

Du kan lese mer om innhold og vurderinger i kunnskapstriangelet fra side 20 i strategien.

 

Her følger sammendraget.

Hvorfor BarnUnge21?

Hvis vi skal kunne gi barn og unge i Norge en trygg og god oppvekst, trengs det kunnskap om hva som skaper en god oppvekst, og hva som er virkningene av den innsatsen vi gjør for å gi dem det. Barn og unge må bli sett, og de må få den hjelpen de trenger, når de trenger den.

Barns utvikling skjer i et samspill mellom individuelle forutsetninger og forholdene de vokser opp under. Både individ- og miljøfaktorer kan skape sårbarhet, både for det enkelte barnet og for grupper av barn.

BarnUnge21-strategien (BU21) bygger på aktuell kunnskap med relevans for oppvekstfeltet og peker på at ny kunnskap og bedre samhandling er nødvendig for å oppnå resultater som kommer barn og unge til gode.

Ordet blindsone brukes for å illustrere at noe ikke blir sett og forstått og derfor ikke får den oppmerksomheten som er nødvendig. I mange tilfeller oppstår blindsoner fordi tjenestene som er etablert for barn og unge, ikke evner å oppdage at et barn eller en ungdom er utsatt, eller fordi de bare ser deler av utfordringene barnet eller ungdommen har. De mest sårbare viser seg ofte å ha behov for flere tjenester samtidig, og da er det viktig at tjenestene både samarbeider og har overlappende kunnskap.

Vi har alle hørt historier om barn og unge som blir henvist fra den ene tjenesten til den andre. I mange tilfeller skyldes dette manglende samordning mellom tjenester og kompetansemiljøer. Det må utvikles et kunnskapssystem som gjør at barnets opplevelser og tjenestenes samarbeidsmuligheter kommer ut av blindsonene.

Det er viktig at tjenestene samarbeider, og at hjelpen koordineres med utgangspunkt i det enkelte barnets livssituasjon og behov. Til syvende og sist er det enkeltindivider som fatter avgjørelser. Men årsaken til at det oppstår blindsoner, ligger først og fremst i systemet, og systemsvikten kan ikke håndteres uten at en tar tak i helheten. Blindsoner som gir manglende samordning, kan blant annet skyldes at tjenestene har forskjellige oppdrag, løsninger, verdier og normer, at kunnskapen om andre tjenester er mangelfull, og at det på mange områder mangler pålitelig, forskningsbasert kunnskap.

Det kan vedtas at tjenester skal samarbeide bedre, og at de skal ta utgangspunkt i barns og unges egne opplevelser, men utførelsen blir ikke bedre enn det kunnskapsgrunnlaget vi har utstyrt tjenesteutførerne med. Det har for eksempel vært altfor lite oppmerksomhet rettet mot ivaretakelse av barns og unges rettigheter. Slik kunnskap og hvordan den skal implementeres, er for lite kjent i systemet. De institusjonene som skal sikre at offentlige myndigheter ikke øver urett mot barn og unge, må ha de faglige og ressursmessige forutsetningene for å kunne reagere og agere på forståelige og pålitelige måter.

En vellykket forbedring av tjenestene er derfor avhengig av at en bygger kunnskap og sikrer at denne tas i bruk. De blindsonene en finner på tjenestenivå, vil en finne både på høyere forvaltningsnivåer og i utdanningene og i forskningen. Det er ofte her en finner årsaken til at blindsonene har oppstått. Det finnes derfor ingen enkle løsninger. Vi står overfor problemer som må finne sine løsninger hos en rekke aktører. Ikke minst må det skapes et nytt grunnlag for samarbeidet.

Noe må skje!

Strategigruppens rapport bygger på en rekke utredninger, forskningsrapporter og stortingsmeldinger. Et bredt kunnskapsgrunnlag peker i samme retning: tidlig innsats, samordning og tverrfaglighet samt helhetlige og samordnede tjenester.

Barne- og familiearbeidet bør legge mer vekt på forebygging av problemer som supplement til diagnosebaserte tiltak og tjenester. Strategien bygger også på innspill fra forskningsmiljøer, frivillig sektor, offentlig forvaltning og interesseorganisasjoner samt fire delrapporter om forskning, praksis, utdanning og ledelse.

Strategigruppen for BarnUnge21 skal i henhold til mandatet bygge på eksisterende kunnskap og en forståelse av de store utfordringene på området. Utfordringene består selv om de har vært kjent lenge, og til tross for en rekke tiltak, anbefalinger og mange positive lokale initiativer og prosjekter.

Kunnskapstriangelet har dannet utgangspunkt for strategigruppens arbeid. Kunnskapstriangelet omfatter områdene forskning, utdanning og innovasjon. Praksis er inkludert i modellen, slik at den i strategiens analyser består av forskning, utdanning og praksis/innovasjon. Det er et sentralt poeng i strategien at forskning, utdanning, og praksis/innovasjon knyttes tettere sammen, og at tverrfaglige og tverrsektorielle løsninger skal bidra til samordnede og helhetlige tjenester for barn, unge og familier. Et mer forpliktende samarbeid og sterkere allianser mellom forskning, utdanning og praksis/ innovasjon er nødvendig for å møte de store utfordringene.

Det må legges til rette for at kunnskap fra mange ulike kilder kan gjøres tilgjengelig og tas i bruk i politikkutvikling, styring, forvaltning og profesjonsutøvelse. Komplementære ekspertiser, kunnskapsperspektiver og kunnskapskulturer må kunne møtes og gjensidig stimulere hverandre, slik at de kan bidra til kvalitetsutvikling på områdene forskning, utdanning og praksis/innovasjon. Dette innebærer at god kommunikasjon fra praksisfeltet til utdanning og forskning er like viktig som god kommunikasjon den andre veien.

Strategigruppen foreslår at samhandling og samarbeid skjer gjennom et forpliktende partnerskap. Partnerskap er et gjennomgående grep for å få realisert forslagene i strategien. Det er en lederoppgave å legge til rette for partnerskap mellom sentrale aktører og skape rom for implementering av ny kunnskap.

Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvar for oppvekstpolitikken, og strategigruppen anbefaler at BFD tar det koordinerende ansvaret for oppfølgingen, herunder bidragene fra de øvrige berørte departementene, med sikte på å utvikle en felles helhetlig og kunnskapsbasert oppvekstpolitikk.

Strategigruppen anbefaler syv brede, med tydelige satsningsområder som bygger på anbefalingene fra fire arbeidsgrupper og omfattende åpne innspillsrunder:

1. Et samordnet og langsiktig forsknings- og innovasjonsprogram

Det må etableres og finansieres en langsiktig, samordnet og målrettet satsing på forskning og innovasjon på feltet for utsatte barn og unge. Strategigruppen mener at et stort forsknings- og innovasjonsprogram må samordnes med annen relevant forskning. Programmet bygges opp over en treårsperiode med sikte på en budsjettramme på 100 millioner kroner per år når det er i full drift. Programperioden må være på minimum ti år for at en skal kunne følge utviklingen av tiltak over tid.

Ansvar: Barne- og familiedepartementet (BFD) sammen med blant annet Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), Kunnskapsdepartementet (KD), Justisdepartementet (JD), Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) og Kulturdepartementet (KUD).

2. Bedre tilgang til data gir pålitelig og relevant forskning

En samordnet datainfrastruktur gir grunnlag for solide og forskningsbaserte analyser på området, og det gir bedre tilgang på gode styringsdata for ledere av tjenester som fanger opp barn og unge. Det er viktig at det er et barne- og ungdomsperspektiv på innhenting av informasjon.

Ansvar: KD, sammen med BFD, HOD, JD KMD, KUD og ASD

3. Forskningsbasert og praksisrettet utdanning, videreutdanning og etterutdanning for medarbeidere og ledere i praksisfeltet

Utdanningene og tjenestene rettet mot utsatte barn og unge må få et kunnskapsløft.

Ansvar: KD, sammen med de høyere utdanningsinstitusjonene

4. Innovasjon i oppvekstfeltet

Systemer, insentiver og styringssignaler for innovasjon og utnyttelse av kunnskap i tjenesteutvikling og politikkutvikling må på plass.

Ansvar: de relevante departementene, direktoratene, KS, fylkeskommunene og kommunene.

5. Ledelse for en kunnskapsbasert og endringsorientert praksis

Nye prinsipper for ledelse og styring må utvikles og implementeres for å oppnå samhandling og koordinering på tvers av sektorer. Aktuelle virkemidler kan være pålegg gjennom lov, forpliktende avtaler om samarbeid og tydelige føringer om partnerskap.

Ansvar: de relevante departementene, direktoratene, KS, fylkeskommunene og kommunene.

6. En gjennomgang av kunnskaps- og kompetansesentrenes rolle

Det er behov for en sektorovergripende gjennomgang av kunnskaps- og kompetansesentrenes rolle i kunnskapsproduksjon, kunnskapsformidling og kunnskapsanvendelse med sikte på å tydeliggjøre deres mandat og roller for en helhetlig og kunnskapsbasert oppvekstpolitikk.

Ansvar: BFD initierer en slik gjennomgang.

7. En samordnet videreføring og utvikling av BU21-anbefalingene

Det må nedsettes en tverrdepartemental gruppe som får ansvaret for å utarbeide en handlingsplan for forskning og utdanning knyttet til barn og unge generelt, og utsatte barn og unge spesielt. Det forutsetter at alle beslutningsnivåer etablerer modeller som understøtter samordning.

Ansvar: BFD

Vurderingene bak anbefalingene utdypes i rapporten.

Kilde:

 

Link til strategien i full versjon:

https://www.regjeringen.no/contentassets/684c7b0479b84e74bd37a91009769b6f/bu21strategi-ut-av-blindsonene.pdf