Rapport Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser

Lav, tilfeldig og personavhengig kunnskap og kompetanse?

«Det handler om samhandling! Kartlegging av kompetanse og tilbud om aktivitet og deltakelse innen habilitering for barn og unge i kommuner og i spesialisthelsetjenesten». Rapport utført av Nordlandsforskning 2015

Forsiden til rapporten Det handler om samhandlingSom en del av oppdraget sitt skal Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser sikre nasjonal kompetanseoppbygging og kompetansespredning innenfor sitt spesifiserte fagområde.

Tjenesten skal bidra aktivt til denne kompetanseoppbyggingen og gi veiledning innenfor fagområdet i hele helsetjenesten, og til brukere og befolkningen for øvrig.

For å kunne koordinere og spre kunnskap om fagfeltet, og bidra til de gode modeller og metoder for samhandling mellom tjenester må kompetansetjenesten ha oversikt over hvilke tilbud som finnes, og den kvalitet og kompetanse tilbudene innehar.

Kompetansetjenesten gav derfor sommeren 2014 Nordlandsforskning i oppdrag å kartlegge kompetanse og tilbud rettet mot barn og unge med funksjonsnedsettelser innen habiliteringstjenestene.

Kartleggingen tar utgangspunkt i et forhold som er påpekt i en rekke dokumenter (strategier,meldinger og kunnskapsoppsummeringer), nemlig at kunnskapen om barn og unge, og habiliteringsinnsatsers effekt på deres samfunnsdeltakelse, er et kunnskapssvakt område som trenger både mer kunnskap, kompetanse  og koordinering av tilbudene.

I særdeleshet eksisterer det lite kunnskap og kompetanse når det gjelder i hvilken grad og hvordan ulike former for fysisk aktivitet – og de sosiale sammenhenger fysisk aktivitet er knyttet til –fremmer målsetninger om deltakelse for barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Kartleggingens funn presenteres i rapporten «Det handler om samhandling! Kartlegging av kompetanse og tilbud om aktivitet og deltakelse innen habilitering for barn og unge i kommuner og i spesialisthelsetjenesten»  Nordlandsforskning 2015 .

Kartleggingens mål var å undersøke og beskrive hvilken kompetanse som finnes innenfor habilitering av barn og unge med funksjonsnedsettelser. Koordinerende enheter for rehabilitering og habilitering i helseforetakene og i et utvalg koordinerende enheter på kommunalt nivå har vært informanter i kartleggingen.

Rapporten tegner et bilde av at kompetansen og kunnskapen når det gjelder tilpasset fysisk aktivitet som virkemiddel for økt deltakelse for barn og unge med funksjonsnedsettelser er lav, tilfeldig, og til dels personavhengig. Kartleggingen understøtter også det flere andre kartleggingsstudier har vist - at etableringen av koordinerende enhet i kommunene ikke har kommet så langt som man har kunnet forvente, og at det eksisterer problemer med manglende ansvars- og rolleavklaring.

I rapporten kommer det i tillegg et forventnings/mulighetsgap mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og et behov for mer kunnskap om fysisk og kulturell deltagelse som en del av habiliteringsfeltet.

Det blir i rapporten tatt til orde for at dersom man ønsker å øke kunnskap og kompetanse om aktivitet og deltakelsesperspektivet innen habiliteringstjenestene, kan det være en vei å gå å arbeide for at perspektivene skal få større plass innenfor grunnutdanningene i helsefag, lærer- og førskoleutdanning.

Avslutningsvis hevdes det også at den nasjonale kompetansetjenesten ikke bare skal være en kunnskaps- og kompetansformidler, men også en kunnskapsaktør.

Kompetansetjenesten arbeider innenfor et fagområde som så langt har fått liten oppmerksomhet og har lav prestisje sammenlignet med andre fagområder i spesialisthelsetjenesten.

Man bør derfor også være realistisk når det gjelder i hvilket tempo man kan forvente at kompetansetjenesten lykkes i å bidra til at habiliteringstjenestene (også i samarbeid med frivillige lag og foreninger) kan tilegne seg kunnskap og kompetanse, slik at aktivitets- og deltakelsesperspektivet kan bli en del av tjenestene for barn og unge med behov for et habiliteringstilbud.

Trond Bliksvær, forsker II ved Nordlandsforskning sier om hva han mener er de viktigste funnene:

- eg vil støtte meg til avslutninga i rapporten. Vi har brukt koordinerande eining i kommunane og i helseforetaka som informantar i studien. Her erfarar vi det same som ei rekkje andre studiar: Koordinerande eining – som skal ha ei nøkkelrolle på regionalt og lokalt nivå når det gjeld rehabilitering og habilitering, fungerar ikkje etter intensjonen – sjølv om det har gått ein god del år sidan dei først var etablert. Dette går ikkje minst ut over eit fagområde som barnehabilitering, som allereie i utgangspunktet har ein svak posisjon innanfor spesialisthelsetenesta. Då kjem det – dessverre - heller ikkje som ei veldig stor overrasking at det eksisterar lite kunnskap om bruk av tilpassa fysisk aktivitet som verkemiddel for barn og unge med funksjonsnedsettingar. I den grad slik kunnskap og kompetanse eksisterar, så ser det ofte ut til å dreie seg om enkeltpersonar som av ulike grunnar har ei spesiell interesse for dette området (t.d. har ei personleg interesse for fysisk aktivitet, og driv aktivt med idrett eller anna form for aktivitet sjølv).  

Om hvilke tiltak han mener bør prioriteres, sier han at den nasjonale kompetansetjenesten bør:

- Vere merksam på (slik kompetansetenesta jo er) at det eksisterar ulike kunnskapsregime, og at habilitering for barn og unge, og fysisk aktivitet som verkemiddel er eit kunnskapsområde som befinn seg i eit grenseland mellom desse, og også er avhengig av å kunne utnytte kunnskapen frå begge.

I ein del samfunnsfaglege fagmiljø har ein lite kunnskap om medisinsk forsking og kunnskapssyn, og vitskaplege tradisjonar, og kanskje også fordommar mot desse. Og vice versa, i ein del medisinske miljø har ein lite erfaring med samfunnsfaglege tilnæmingar (og kunnskapssyn), kjenner lite til styrkene og muligheitene i kvalitativ forsking, og ser kunnskap som er skapt gjennom bruk av kontrollerte eksperiment (RCT) som kunnnskap av høg vitskapleg kvalitet. Ein måte å utnytte fordelane ved «begge» kunnskapstradisjonar vil vere å arbeide for fleirdisiplinære samarbeid/prosjekt, og engasjere, danne nettverk med fag- og forskingsmiljø som har interesser for det. CHARM har døme på slike prosjekt.

Oppsida av dette må vere at det er bruk for ei slik kompetanseteneste, som har forankring innan spesialisthelsetenesta, og som kan vere ein nettverksaktør som skapar bevisstheit om behovet, og bidrar til å foreine spreidde ressursar. Det er også viktig for kompetansetenesta å skape medvit om at dette vil vere eit langsiktig arbeid.

Kompetansetjenesten erkjenner at fagfeltet trenger både mer kunnskap, kompetanse og bedre koordinering av tilbudene - og at tjenesten har en langsiktig jobb å gjøre for å løfte fagfeltet barn og unge med funksjonsnedsettelser.

Rapporten laster du ned her.