Ny rapport

Idrett for mennesker med funksjonsnedsettelser

Hvilke behov har personer med funksjonsnedsettelse i møte med den organiserte idretten og hva kan idretten gjøre for å motivere flere til deltakelse i organisert idrett? 

At fysisk aktivitet er viktig i et folkehelseperspektiv er vel dokumentert. Men hvordan vi får flere til å være aktive mangler det fullgode svar på. Oslo Economics har i samarbeid med Beitostølen Helsesportsenter sett på dette i rapporten «Idrett for mennesker med funksjonsnedsettelser» som nylig ble overlevert til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF).

Bilde fra rapporten, utøvere spiller el-innebandy i en gymsal

Andelen mennesker med funksjonsnedsettelser som deltar i organisert idrett er lavere enn i befolkningen for øvrig. Forskning viser hvilke barrierer som finnes for deltakelse, men det mangler fortsatt kunnskap om hva målgruppen har behov for, og hva den organiserte idretten kan gjøre for å sikre økt rekruttering og mindre frafall.
Målgruppens behov er i studien sortert i fire overordnede behovskategorier: tilbud, informasjon, mobilisering og varig deltakelse. At det finnes et tilbud, eller muligheten til å opprette et tilbud, og at man har informasjon om dette er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for deltakelse i idrett. Undersøkelsen viser er at det finnes udekte behov innenfor alle fire behovskategorier, og at behovene innenfor hver behovskategori er mangefasetterte.

Et riktig tilrettelagt tilbud er viktig – men det finnes ingen fasit på hva som er et godt tilbud til målgruppen. På overordnet nivå finnes tilbud om paraidrett innenfor en rekke ulike idretter i Norge, men det finnes ikke nødvendigvis et egnet tilbud for alle med funksjonsnedsettelser, uavhengig av hvor de bor. I målgruppen finnes mennesker med svært ulike funksjonsnedsettelser, og det er ikke nødvendigvis slik at det som er et godt tilbud for en utviklingshemmet også er et godt tilbud for en synshemmet eller en bevegelseshemmet. Mens noen i målgruppen har behov for et spesialtilpasset lavterskeltilbud, har andre behov for et integrert tilbud med mulighet til å konkurrere.

Å enkelt kunne finne fram til informasjon er av stor betydning for de som er på utkikk etter et tilbud, men bedre informasjon om tilgjengelige tilbud er ikke alltid nok. Det finnes mange som ikke definerer seg som potensielle idrettsutøvere, da kreves det en større innsats for å få de potensielle utøvere til å skjønne at idrett også er for dem.

Av og til skyldes manglende deltakelse at det praktiske rundt treningen ikke er på plass. Tilgangen på aktivitetshjelpemidler, ledsagere og/eller transporttjenester har i tidligere studier blitt trukket frem som barrierer for deltakelse, og funnene i denne undersøkelsen bekrefter at innretningen av dagens ordninger er en medvirkende årsak til at utøvere slutter, og at mange driver idrett i mindre omfang enn hva de ønsker.

Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelse har gjort studier på aktivtetshjelpemidler og sosial deltakelse og Svein Bergem publiserte i 2020 en artikkel som viste hvor viktig det var med kunnskap om hjelpemidler og tilpasning av disse for aktivtetsdeltakelse for barn og unge med funksjonsnedsettelse (Bergem 2020  DOI: 10.1080/17483107.2018.1538393).

For å bli værende i idretten trenger utøverne et tilbud som utvikles i tråd med deres nivå og ambisjoner, og et sosialt fellesskap. I dette arbeidet spiller trenerne en nøkkelrolle. Klarer trenerne det, er det av mindre betydning hvilken idrett man driver, eller hvem man driver den med. Et sosialt miljø med kompetente trenere øker altså sannsynligheten for varig deltakelse i idretten.

Kompleksiteten i behov gjør det vanskelig å identifisere ett enkelt tiltak som helt sikkert vil løfte målgruppens deltakelse i organisert idrett. Nøkkelen til suksess ligger i å gjennomføre tiltak som gir flere i målgruppen et ønske om å begynne med idrett, og en glede over å utøve idretten når de først er i gang.

Det bør være bedre informasjon fra særforbund til klubb, og fra klubb til særforbund, økt innsats for å løfte frem forbildeklubber, styrket samarbeid med foresatte og andre aktører utenfor idretten, styrket utdanning av trenere, bedre oppfølging av tilrettelagte anlegg og en innsats for å skape flere sosiale treffpunkter. Dette er alle tiltak som ligger innenfor idrettens ansvarsområde. I tillegg anbefales det at idretten vurderer å arbeide interessepolitisk for bedre tilrettelagt kroppsøving og bedre ordninger for aktivitetshjelpemidler, ledsagere og transport.

I forhold til støttekontakttjenesten, som Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge har jobbet mye med, tydeliggjør rapporten et behov for bedre systematisk samarbeid mellom ansatte i kommunen. Støttekontakttjenesten skal tilby de som trenger det støtte inn i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter. For noen er det ønskelig å kunne delta i aktiviteter som er tilrettelagt innenfor paraidretten, men for andre er det ønskelig å få støtte inn i helt ordinære aktiviteter hvor en kan delta sammen med jevnaldrende venner (Midtsundstad 2015). Erfaringer rundt bruk av metoden Fritid med Bistand synliggjør at dette kan muliggjøres for alle (Bliksvær 2015, Midtsundstad 2018). Det sentrale handler om å kartlegge slik at en i samtale med den enkelte finner frem til hva personen ønsker og så legge en plan hvor en kan gi den enkelte tro på at dette kan lykkes (Løvgren 2009, Gausland 2018).

Rapporten anbefaler ingen store enkelttiltak, men flere mindre grep for å støtte de gode kreftene som allerede finnes ute i idrettslagene. Rapporten tilfører sårt etterspurt kunnskap og vil kunne bidra til at flere mennesker med funksjonsnedsettelse deltar i idrett og blir fysisk aktive.